VGS

Artiklar


GALSKAP OG GODFØLELSE
«Men ærlig talt, det er jo galskap!» Ordene kommer fra min kjære, anledningen er at jeg foreslår å bytte ut vår trauste familieferge, en Ford Mondeo, ett år før vår planlagte nybilbestilling. Jeg har nemlig lenge hatt en G31 i kikkerten, og fått en slags aksept for at det kan være en legitim anledning til å øke opp bilbudsjettet betydelig.
Nøkternt betraktet har hun helt rett. Mondeoen har fin komfort, god kjørefølelse, og er rommelig som få. Så hvorfor bytte den ut med noe mindre og atskillig dyrere? Årsakene er så mange, og så sammensatte, at jeg har bestemt meg for å utforske og regelrett utlevere dem her på blåhvitblogg.no.
Nå står jeg og vurderer en rød 320d xDrive touring, som akkurat er kommet inn, og som tilfeldighetene hadde plassert like bak den svarte 420i’en som vekket gammel BMW-glød i meg. 6000 km. Veldig tiltalende utstyrspakke, med lærtrukket dashbord som den absolutte toppen. Kanskje kan det brukes til å overtale konemor?
Mens jeg får noen runder rundt bilen og ser etter estetiske skavanker, får jeg et flashback til da jeg kjøpte den nevnte familieferga. Selvsagt var det en del fundering den gang også, og ja, jeg var også innom BMW en snartur. Dette var i da F30/ F31 var rimelig fersk. Med to små, begge i bakovervendtalder, og minimum en vogn, visste jeg at vi ikke ville få plass på forsvarlig vis. Så jeg stålsatte meg mot selgerens gode forsøk, og takket nei til en prøvetur. Jeg ville ikke vite hva jeg gikk glipp av …
Nå våger jeg å takke ja, og låner bilen over helga, med en skummel plan om prøvepakking. Jeg plukket nemlig opp 320d’en da vi kom rett fra vinterferie, med fullpakket Mondeo hjemme i oppkjørsla. Med ungene vel i seng og babycall i lomma gikk jeg i gang.
Joda: litt smalere mellom hjulhusene, litt kortere lasterom – men liten er dagens 3-serie slett ikke! Med den tråkige forutsetningen at takboksen må flyttes over, er listen over ting vi må la ligge hjemme kort: Pulk og rattkjelke. Den gode følelsen av at dette kan få gjennomslag i familierådet siger på. Til neste år er jo minstemann mest sannsynlig selvgående, og om den hersens kjelken blir et tema får jeg heller ekte på sykkelstativet og surre den fast der …
Men jeg må gå noen runder med meg selv også. For når du fyrer opp 320d’en er du aldri i tvil: Det er en oljebrenner, ja … Og akkurat det er jeg som nevnt godt lei. Men med en del kilometer under huden kommer også kompromissviljen. For langs landeveien skylles jeg frem på en bølge av dreiemoment, denne 190 hk-versjonen gjør absolutt 3-serien til en kvikk bil.
Kombinert med M-sport understell med adaptiv demping gir det en fornøyelig kombinasjon av presisjon og effektivitet når jeg drar litt på langs svingete vestlandsveier. Faktisk så fornøyelig, at jeg tar meg i å nesten håpe på litt dårlig tid til ferga …
Så ja: jeg brukte akkurat en helg på å bli enig med meg selv om å bytte Mondeoen mot denne røde 3-serien. Det tok litt lenger tid å få det gjennom på familienivå. Det tok akkurat de ukene som i år var mellom vinterferie og påske.
Men nå er den på plass, i egen garasje. Det gir en helt spesiell følelse. Den aggressive BMW-fronten står ekstra godt fram uten lys i garasjen, og rødfargen liver rett og slett opp en ellers ofte så grå hverdag. Og det er noe helt annet å eie en bil, og å bruke den som hverdagsbil over tid, en ukeslån og «hurra-meg-hei-kjøring» som var greia de årene jeg bare kjørte pressebiler.
Også ungene er positivt innstilt fra start (kanskje mest på grunn av fargen). Men når minstemann får ny stol og ser framover når en allerede sterk biliver nye høyder. Han sitter og følger med alt som skjer, kontinuerlig, og kommenterer høylytt alt av biler og anleggsmaskiner langs veien.
Den første familieprøveturen blir en lørdagsutflukt utover mot Dale i Sunnfjord, en vei vi sjelden kjører. Idet vil starter på den «ukjente» delen, der jeg vet det er en hel serie med fine svingkombinasjoner, begynner iveren å trykke. Og idet mor er i en lenger diskusjon med de to i baksetet om hvilket drops de vil ha, benytter jeg anledningen og vipper over i Sport.
Også 3-serien kryper da litt sammen og ber om å bli kjørt. Og jeg setter an svingene, med relativt stor iver. Rene skjær. En følelse av presisjon, og kontakt mellom menneske og maskin. Selv om tempoet selvsagt er et ganske annet, gir det meg en godfølelse som minner om nordsløyferunder med min gamle M coupé.
Joda, mye har hendt i den moderne BMW-utviklingen, jeg har fått med meg den diskusjonen. Men der og da er det mest slående for min del hvor stor del av det klassiske BMW-dna’et som faktisk er bevart. Tross diesel. Tross firehjulsdrift, automatgir og panoramatak.
Der og da innser jeg, til min store fornøyelse: Ja, dette var trolig det optimale familiebilvalget akkurat nå. Når far kan mimre Nordsløyfe, samtidig som mor og barn diskuterer drops, da er verden så perfekt som den kan bli akkurat nå.



Coupédrømmen: BMW 420i GC

Ærendet innom BMW var et helt annet. Spekulering, planlegging av nybilkjøp langt fram i tid, trolig ikke før våren 2017. Men det er rart med det: Når hodet først er på vei i en retning, er det vanskelig å stoppe. Dagens familebil, en Ford Mondeo, av meg gjerne omtalt som «famileferga» (mest på grunn av en lite inspirerende dieselmotor), begynner allerede å bli et tilbakelagt stadium, i alle fall mentalt. Og slikt vet selvsagt en god selger å spille på: «Vi har jo alternativ inne, sånn mens du venter, mener jeg …»
Det var karosseriavslutningen som vekket den første iveren. Selv som Grand Coupé, altså med fire dører, har 4-serien en klassisk silhuett. Og C-stolpen vekket minner om karosserilinjer som for alltid er brent inn i mitt bilminne: min E36 325i Coupé. Svart metallic, med lyst interiør. Bilen jeg hadde som ung bilskribent i Tyskland, som gjør at jeg er blant de mer ihuga rekkeseksernostalgikere, og som på ett nattlig raid tok meg gjennom landet, fra sør til nord, på en tid jeg aldri noen sinne vil kunne matche.
Men er det mulig å pakke en familie på fire inn i noe slikt? Nå er jo minstemann på vei ut av den bakovervendte monsterstolen, vi er ferdig med vogn, siste sesong med pulk er det vel også. Ja, det bør ikke være helt umulig, tenker jeg der jeg står og drømmer meg bort i en 420i xDrive, fullspekket, med bare 2000 km på telleren. Og skal vi først ned i bilstørrelse, hvorfor ikke gjøre det ordentlig? En mindre stasjonsvogn vil jo alltid bil sammenlignet med familieferga, men dette er jo noe helt annet – da må en jo kunne få aksept for at vi må besinne oss i pakkingen, eller?
Med god hjelp fra BMW’s lekre nettsider og et bagasjevolum som på papiret er noenlunde likt det i 3-serie touring, var konemor i utgangspunktet overraskende positivt innstilt til prosjektet. Noen dager senere står jeg derfor og monterer barneseter i 420i’en. Det butter litt imot allerede. Fallende taklinje er lekkert, men åpningen for å buksere på plass stoler og barn i overkant begrenset. På plass bak rattet stemmer derimot alt umiddelbart. Jeg sitter lavt, med en bil som omslutter meg. Motoren starter med en lav brumming. Når sant skal sies er den et godt stykke unna rekkesekseren fra tidlig nittitall, men med tre oljebrennere på rappen som nærmeste referanser, er dette balsam for en bilsjel som på engelsk nok ville blitt betegnet som «petrolhead».
Automatgir har aldri stått på min ønskeliste, men det tar ikke mange kilometerne før jeg resignerer, og føyer meg inn i rekken av alle de som lovpriser BMW’s 8-trinnsautomat. Turbobensineren kler bilen godt. Selv i kjøremodus «Comfort» er gassresponsen fin, og en titt innom effekt og dreiemomentviserne i «Sportsvisning» avslører at den også stiller opp med rikelig dreiemoment, selv ved små gasspådrag. I kjøremodus «Sport» er det som om bilen kryper litt sammen og ber om å bli kjørt aktivt. Gassesponsen, styringen og understellet strammes opp, og jeg tar manuell kommando på giringen. Å, salige fryd – det finnes jo et register over 4000 o/min! Turtallsglede og iver har vært alvorlig undertrykket alle disse dieselårene.
Nå er det mye snø og slapseføre de dagene jeg låner bilen, så de helt store sportsutskeielsene lar seg ikke gjøre, men et par runder innom både «Sport» og «Sport+» gir meg likevel et klokkeklart svar: Ja, dette er en kjøremaskin etter min smak. Til min store fornøyelse er de to små i baksetet positive også. Om de vil ha denne som ny «pappabil»? «Ja!», kommer de unisont fra de to små.
Men det var noe med Adam og Paradis. Etter hvert finne de små ut at de sitter så tett at de kan både lugge og bite hverandre. Bensinfrydens bakside er forbrukstall som ikke evner å imponere hverken konemor eller særlig mange andre. En fullspekket 420i med firehjulsdrift bikker 1700 kg, og selv med rolig kjøring i modus «Eco Pro» drar kjørecomputersnittet seg opp på 8,5 liter/ mil. Da jeg overtok bilen lå langtidssnittet på 0,89, og med litt inspirert gassing i sportsmodus rundet jeg lett literen på mila. Det går an å få litt dårlig karbonsamvittighet av slikt.
Hverdagsøvelsen fastspenning av småbarn er som nevnt ingen paradegren, ganske enkelt på grunn av den lave taklinjen. Da blir fort kombinasjonen av sur treåring og synkende foreldretålmodighet litt ekstra slitsom. Mellom to isofix-stoler i baksetet er det heller ikke plass til å legge ned midtdelen av baksetet. Det blir faktisk spikeren som punkterer coupedrømmen. I praksis betyr det at takboks må på gjennom hele skisesongen. Det kunne jeg strekke meg til å leve med en dag eller to, som ekstra plass til ferieutflukter. Men ikke en hel vinter. Det vil for meg være en meningsløs vandalisme mot bilens estetikk.
Ellers som min kjære uttrykte det: «Du er nok fire år for tidlig ute, minst!» Så akk, ja, vi må nok holde oss til stasjonsvogn en stund enda. Men iveren etter å bytte ut famileferga med en kjøremaskin er vekket, så jakten fortsetter …



MPV-hat for fall?
Ok, hat er en overdrivelse. Men at høybygde biler ikke er helt min smak, det må jeg ærlig innrømme. Så hva gjør jeg da, når jeg trekkes stadig sterkere mot gammel kjøreiver, men familiekrav og mors ønsker fortsatt er klokkeklare? Jo, prøver ut BMWs toserie. Grand Tourer er nok mest aktuell, men for anledningen – en langtur på Vestlandet – ble Active Tourer 220d xDrive alternativet.
Det kjennes litt feil i det samme jeg setter meg inn. Jeg sitter ganske høyt, og A-stolpene sladrer umiskjennelig om biltypen. Det går gysninger av inngrodd «vil ikke!» gjennom kroppen. Samtidig er interiøret velkjent BMW: Kvalitetsfølelse, førerorientering og betjeningskonsept er direkte overført fra de etablerte modellene. Også stolene er av ypperlig BMW-standard.
Og så er jo den folkelige delen av 2-serien bygget på den nye Mini-plattformen, altså med tverrstilt motor og i utgangspunktet forhjulstrekk. Det vil vel merkes, selv med sporadisk støtte fra bakhjulene?
Idet jeg triller avgårde i tett fredagstrafikk, tar jeg meg i å fundere på en påstand jeg hørte en gang: De fleste 1-seriekundene vet ikke at de kjører en bakhjulsdrevet bil. Det skal visstnok ha vært noe av argumentasjonen for dagens omlegging til felles framhjulsdrevet plattform for de minste modellene.
Når jeg kjenner på styrefølelsen i 2-serien langs den ganske så svingete E39, samtidig som jeg vet hvor dønn nøytral en 1-serie med moderat motor er, forstår jeg faktisk BMWs valg. Å skille disse er en øvelse for feinschmeckere, kanskje med god hjelp av vissheten om at den ene er bakhjulsdrevet (en slags placeboeffekt, altså).
Etter hvert som trafikken letter litt, vipper jeg over i sportsmodus. Med litt kvikkere respons fra både gass og girkasse, og ikke minst en litt tyngre styring, begynner den kompakte, MPV-aktige bilen å bli riktig så fornøyelig.
Kombinert med full underholdningspakke (en godt utstyrt demovogn, dette), ligger det altså an til å bli en givende tur. Etter hvert som jeg utforsker stadig flere muligheter i iDrive-systemet, tenker jeg: Å kjøre rundt i en ny, fullspekket BMW, med radioen stående på P1, girspaken i Drive og kjøreprogram alltid Comfort blir som å kjøpe seg en ny iPhone bare for å ringe med. For min del ligger det mye glede i å utforske og utnytte de mulighetene slike fascinerende produkter gir.
Gjennom Bergen er fredagstrafikken mer enn tett. Da resignerer jeg, og setter bilen over i Eco Pro. Det fungerer så greit at jeg legger meg til det for resten av reisen: Når jeg er låst av trafikk, tvunget til bare å trille med, da vil jeg også gjøre det så effektivt som mulig. Det skal sies at det reelle sparepotensialet ikke er all verden. På turen Førde – Stavanger – Førde sparer jeg inn ganske nøyaktig én mils kjørelengde, eller en halv liter diesel, om du vil.
Men en god følelse av fornuftig effektivitet gir det allikevel. Og når jeg tilfeldigvis står først i lyskrysset ved Danmarks Plass, lar jeg både meg selv og bilen forbli i Eco Pro-modus. Et lett trykk på gassen. Bilen suges av gårde, «short shifter» på mellom 1800 og 1900 o/min – og i bakspeilet ser jeg at resten av «feltet» er klart distansert. Det gir en egen følelse av effektivitet, og faktisk overlegenhet. En 220d er rask, også uten å anstrenge seg. Den kanskje litt dårlige nyheten er at du heller ikke merker det så godt som sjåfør. Uten annen trafikk som referanse er skyvet så jevnt kraftfullt at du nesten tar det litt for gitt.
En tur med tre ferjepauser gir også rikelig med anledning til å ta innover seg bilens utseende i det en trygt kan kalle hverdagslige omgivelser (saltskitne biler, takbokser og trailere). Høyden, som jeg altså i utgangspunktet ikke er så begeistret for, er ganske så normal sammenlignet med de fleste andre på ferjedekket – omtrent som en Volvo XC70. Og de små detaljene som BMW helt klart har jobbet med, er noe man setter pris på etter hvert som man får bilen litt under huden. Jeg liker for eksempel den litt flattrykte snuten, og de BMW-typiske bølgende overflatene er designgrep som kan nytes, også her.
Søndagsetappen tilbake til Førde startet tidlig. Det gir muligheter. Sportsmodus, effektiv landeveisflyt. Med litt stor iver inn i svingene, anes nok den grunnleggende, litt framtunge balansen. Men jo større gassiveren blir på vei ut igjen, jo bredere blir smilet mitt. Takk, xDrive, tenker jeg for meg selv.
Helt mot slutten av turen, i langsvingene fra Sande opp mot Bringeland — på saltsleip asfalt — slipper siste rest av MPV-aversjon. Følelsen av kontroll og kontakt med underlaget er stor nok til at jeg ikke lenger legger merke til A-stolpene.
Så, skal jeg signere på en Grand Tourer? Tja … Hadde familien fått plass i en Active Tourer, er 2-serie følelsen så god at jeg hadde hoppet rett inn i køen for å få skaffet meg en 225e. Og, hadde jeg hatt sikre meldinger på at Grand Tourer også kom med plug-in drift, er det godt mulig jeg ville prøvd å komme først på den bestillingslista.
Problemet akkurat nå er at jeg fortsatt liker 3-serien litt for godt. Så godt at familiens iver etter en Grand Tourer med panoramatak trolig taper for fars higen etter lavbygd kjøreglede.